Det er vanligvis David Ricardo som sies å stå bak teorien om komparative fortrinn, som beskriver en modell der handel mellom to land vil være positivt for begge parter – selv om ett av landene egentlig kan produsere rimeligst. Den samlede nyttes blir høyere når ett land kan spesialisere seg på det området der de er mest effektive, men samtidig nyte godt av å handle med andre. Denne modellen gjelder fortsatt i 2022, men bildet er litt mer komplekst.
Flytting av produksjon til lavtlønnland – og hjem til Norge igjen
Produksjonsindustrien var over flere tiår preget av en trend der arbeidskraftintensiv produksjon ble flyttet fra Norge og til land med lavere lønninger. Over tid har denne utviklingen avtatt, og til en viss grad også snudd. Moderne produksjon er ikke lenger like arbeidskraftintensiv, noe som gjør at det er mindre attraktivt å flytte produksjon fra Norge. Dessuten har lønnsnivå og arbeidsforhold heldigvis blitt bedre mange steder i verden, selv om de fortsatt er uakseptable i mange land.
Automatisert produksjon, med teknologier som CAD, CNC og CAM, gjør det også mye enklere for norske bedrifter å være konkurransedyktige på det globale markedet. Maskiner fra produsenter som Famar gjør det mulig å lage produkter av høy kvalitet, samtidig som lønnsnivået i Norge ikke er en negativ faktor.
Høy kompetanse i norsk industrinæring
Norge som nasjon kan nyte godt av inntektene fra olje og gass, men oljeeventyret har også bidratt til å bygge videre på kompetansemiljøer innen shipping, verftsindustri og lignende. Det sterke norske fokuset på elektrifisering av både bilpark og fergeflåte har også bidratt til økende kompetanse innenfor områder som blir alt viktigere globalt.
Relativt god tilgang på fornybar energi kommer i tillegg til disse faktorene, og kombinasjonen automatisering, digitalisering, høy kompetanse og fornybart fokus utgjør en fremtidssiker kombinasjon. Det betyr også at norske industriselskaper sannsynligvis vil gjøre det godt globalt også i årene som kommer.